tanzdans

Beklager til alle som ikke har fått sett mine siste måneder med bilder, men pga. treigt nett og generelt sett lite nettilgang, har bloggen måtte vike for andre ting. Men, her er et lite marathon i bildekikking for de som måtte ønske å bla gjennom alt.

Hva har skjedd siden sist? Det har vært stor kultur-festival i Bagamoyo, Kristine og Mamma har vært på besøk, Ronny og Mari også. Kristine og jeg har slått opp (se foregående innlegg), jeg har skutt Swahili Fashion Week i Dar Es Salaam og hatt fotosjuut på THT (Tanzania House of Talents), truffet Will Smith, vært på Tanzania-turné med mine norske og Tanzanianske NoTa-Prosjekt-kollegaer, hatt norske studenter på besøk i NoTa student exchange, vært på tur i Malawi og på Zanzibar og hatt oppkjøringer til eksamener, samt vært sensor. Ellers lar man bildene tale for seg selv. Velbekomne! Karibuni!

-Eirik

( Trykk her for alle albumlinker og smaksprøvebilder )

Malawi 25/10/2008

Kjære dagbok

Det skjedde i de dager da Kristine besøkte Eirik under kunstfestivalen i Bagamoyo og George W. Bush var i sine siste dager som landshøvding i De Forente Stater.

Er det ikke slik alle epokegjørende beretninger starter? Epokegjørende eller ikke, et kapittel er over og et nytt kapittel er ved å bli skrevet.

Hva? Kapittelskriving? Epoker? Hva fabler jeg egentlig om?

Vel, det om handler om oss. En beretning om Kristine i Norge, Eirik i Tanzania. Om følelser, avstander, svik og folkemord. Vel, kanskje ikke de to siste, men i alle fall de to førstnevnte. Det hørtes bra ut i hodet mitt og å satt litt perspektiv på verden. For å komme til saken har vi to, etter å ha vært offisielt par i 7 år 2 måneder og 13 dager (2631 dager for de som lurte), gjort det slutt.

De siste månedene har følelsene for hverandre vært noe flukserende, noe som ofte skjer i forhold som har holdt over lengre perioder. Det har skjedd før og vi har komt oss gjennom det, så hva gikk galt denne gangen? Vel, galt og galt, problemet er vel flerdelt. Som tidligere nevnt var følelser og avstander stikkord. Kanskje det siste mer enn mangelen på det første. Vi hadde en lang og god samtale der vi diskuterte oss, hvor vi var, hvor vi trodde vi kom til og ende opp og hva vi ville. Det vi kom fram til var at vi rett og slett var vokst ifra hverandre og at den geografiske avstanden mellom oss gjorde forminskelse av den følelsemessige avstanden mellom oss vanskelig og siden vi begge følte det samme. Vi fant også ut at vi både hadde ulike drømmer vi ville forføre og at disse kom til å resultere i mer geografiske avstander. Vi hadde nok klart å jobbe oss gjennom ulikhetene våre og følelsesbølgene dersom vi hadde bodd sammen/nærmere, men å gjøre noe som det over store avstander med telefon og mail, hadde bare endt i gråt og tenners gnissel, muligens også vonde følelser overfor hverandre. Vi kom derfor fram at det var bedre å ende det som gode venner med minst mulig vonde følelser, tanngnissel og øyenvæting. Det ble selvsagt litt, men jeg tror jeg snakker for begge når jeg sier vi etterpå følte oss veldig lettet for å ha det ute av verden.

Nå sitter jeg og skriver på en elevert terrasse med utkikk over Lake Malawi etter å ha stukket ut på en av mine eskapader for å få litt pause og avstand fra det hele. Det føles veldig godt. Selv om det bare er få dager siden det hele hendte, føles det hele nesten herlig fjernt. Jeg antar det kommer til å endre seg når hverdagen melder seg tilbake i Bagamoyo.

Kristine og jeg er fortsatt på god talefot og gode venner (kanskje til og med bedre enn de siste par månedene?). Hun er jo også så godt som adoptert av resten av familien min og kommer sannsynligvis til å feire diverse høytider o.l. med oss/dem. Uavhengig om jeg kommer meg hjem til jul eller ikke. Slik det ser ut per nå, ser det mørkt ut for at jeg klarer det, siden kontrakten min her er til februar ’09 og fredskorpset sannsynligvis ikke betaler hjemreise for meg. Å betale selv har/tar jeg meg ikke råd til etter all sannsynlighet, men det er enda ubestemt. Som en god kollega av yrkesfrende Reodor Felgen sa: ”Time vill sjåvv!”.

Takk for at du leste og håper dette klargjør eventuelle spørsmål du måtte ha hatt. Hvis ikke, ta gjerne en telefon til hvem som helst av oss.

Klem
Eirik (og sansynligvis Kristine også)

Sent, men her kommer det! Det etterlengtede(?) innlegget fra Kristine om hva som har skjedd siden returen til Gnore.

Jeg har vært kald, savnet meg hakk i hjel, fått mange nye venner, vært på fester, stresset med studier og ikke hatt tid til noe annet enn... studier.

Studiestart var hektisk siden jeg har begynt helt på nytt (geofag) og dermed måtte sosialisere, alkoholisere og slikt. Men det gikk bra, og jeg har fått opptil flere nye venner. Jeg har også oppdaget at å studere på matnat er noe helt annet enn hf, jeg gjør jo ikke annet enn å gå på forelesning samt gjøre skolearbeid! Det er tungt, men veldig gøy. Jeg føler allikevel at 12-timersdagene på Blindern kommer litt for tidlig i semesteret nå enn det gjorde før.

Geofag er fantastisk, og det er tydelig at det er et av sentrene for fremragende forskning på Blindern, for det mangler tydeligvis ikke på penger og utstyr. De spanderte feltkurs på oss på Finse og det kommer flere feltkurs i tiden fremover. Veldig gøy, spennende fag og forferdelig mye å gjøre! Overlever jeg dette så overlever jeg det meste tror jeg.

På mandag skal jeg ha midtermineksamen i matte, det føles ikke så bra! Jeg står nok uten problemer, men eksamen er alltid skummelt. Etter eksamen skal jeg og en studiekompis på en road trip, før jeg setter nesen mot Tanzania den 9.oktober. Da skal jeg være der i ca to uker, sole meg, pugge matte, skrive geofagsemesteroppgave og programmere vanskelige ting i matlab. Besøket mitt overlapper med Eirinns (Eiriks mamma!) og det blir kjempehyggelig. Ser visst ut til at vi skal på safari sammen alle tre, og kanskje vi får til litt Zanzibar sammen også?

Det beste med å reise er jo å se Eirik igjen, naturligvis. Savnet etter Tanzania er ikke stort for å være ærlig, men savnet etter Eirik er naturligvis desto større. Det er uvant å bo alene i leiligheten i Oslo og å ikke ha ham rundt meg hver dag. Det er mange hverdagslige ting som blir annerledes og litt triste nå som han ikke er her. Samtidig er det kanskje bra for studiene mine at han ikke er her akkurat nå, så kan jeg fokusere fullt på studiene (særlig matten) frem mot jul.

Mange sier at de synes det var så rart å komme tilbake til Norge, at alt gikk så fort her og at de savnet kulturen i landet de returnerte fra. Jeg skal innrømme at det gjør ikke jeg. Det var helt fantastisk deilig å komme tilbake til Norge, å kunne kle meg som jeg vil, at man kan gå fort uten å få høre "pole pole, why you hurry?", det var fantastisk å drikke god kaffe igjen, å kunne kjøpe smågodt, at jeg kan gå i ett minutt og så har jeg alt jeg trenger av matvarer og drikkevarer, museer, kunstutstillinger, butikker - alt! har vært fantastisk. Og at nordmenn er så kalde tror jeg ikke noe på, allerede dagen at jeg kom hjem ble jeg prøvd sjekket opp på en kaffebar (en morsom opplevelse!) og etter det har jeg blitt kjent med nye mennesker helt utav det blå. Jeg har så absolutt lært mye av oppholdet mitt i Bagamoyo, men om jeg kan velge vil jeg ikke bosette meg i et land som er tilsvarende "u-vestlig" igjen. Jeg kan oppriktig si at jeg er for vestlig av meg til at jeg noen sinne vil komme til å trives 100% i slike land. Jeg blir bare for forskjellig fra de fastboende, være de seg hvite eller grå eller lilla eller svarte.

Det tror jeg var det?

På vår nylige safari i Lake Manyara National Park, Tanzania, campet vi inne i parken. En dag på vei tilbake fra dagens siste “game drive”, kjørte vi på et parti der det kun var en mulig vei til campen. Selvsagt stod det en hel bøling med elefanter midt i veien og vi tenkte: “Kult! Elefanter!”. Vi stoppet og tittet ca 100m i fra der de stod observerte og ventet på at de skulle bevege seg videre. Men den gang ei. De stod bare i veien, kastet støv opp, viftet med ørene, hang rundt og drev og dyttet på noe vi trodde var en sten. Det var skumring (skumringer i Afrika varer ca like lenge som et kaninpul) og etter ca 15min bestemte vi oss for at det var såpass mørkt at vi måtte komme oss videre. Guiden vår kjørte 50m nærmere og ruset motoren slik man pleier å gjøre for å få dyr vekk fra veien, men elefantene rørte seg ikke. I stedet tok de et par skritt mot oss, viftet med ørene og trompetutet med snablene sine. -Ikke veldig beroligende når man vet at hver av de 4 voksne elefantene som står rundt og foran deg lett kan velte bilen alene dersom de føler for det. Jeg fyrte av et par bilder selv om det egentlig var altfor mørkt og altfor mye insekter i veien for at det kunne bli noe bra bilde av det. (Insekt/m^3 var eksepsjonelt tett.) Jeg zoomet inn på bildene og fant ut at det ikke var en sten de drev å dyttet på, men en elefantunge. Det forklarte en hel del. Elefantfamilien drev å sørget over babyen. Vi bakket raskt ut og parkerte et godt stykke unna og ringte til park-rangerene. De skulle komme snarest. 3,5timer etter i stummendes mørke kom de.

Dagen etterpå kjørte vi forbi elefantungen og det var ingen voksne elefanter i nærheten.

Faktaruten: Elefanter er kjente for å sørge over sine falte. I en park jeg var i i Swaziland for mange år siden, hadde elefantene en haug med knokler fra sine døde som de med jevne mellomrom flyttet fra sted til sted langs en vei inne i parken.


Støvkasting, ørevifting og ungedytting.




Dagen derpå



Beklager kvaliteten på de to første bildene, men de var tatt i nesten totalt mørke, med kun bilens lys og litt ambient lys. Teknikk: Nikon D3, 28-200G @ 200/5,6, 1/30s, ISO6400 gjennom bilvindu og masse mygg.

Litlasøss Live og Helge var på besøk og me dro de bla med på Safari i Lake Manyara og Ngorongoro-krateret.

Bilder her og her. Flere bilder kommer etterhvert, men nettet her nede er som kjent så tregt at jeg ikke klarer å laste opp noe akkurat nå.


Kristine hopper over de varme kildene i Lake Manyara. Vannet holder 100grader der det kommer opp fra bakken.


Vi så de berømte treklatrende løvene som kun finnes to plasser i verden og Lake Manyara er en av de.


Campen vår om natten.


Støv kan være vakkert.

Jeg, Eirik, fikk endelig det lenge etterlengtede nye kamera og fotograferte for ZIFF-festivalen i Zanzibar. Zanzibar International Film Festival. Tjohei! (Kameraet er forresten et Nikon D3, samt et Nikkor 17-35/2,8 og et Nikkor 70-200/2,8VR objektiv for de som lurte.)

Bilder her, her, her, her og her.

Vi var også en tur til Paje og bildene er her.


Det norske bandet "The Frank Znort Quartet" ble frontet som "The Tambourine Man" spilte og viste filmen "The Tambourine Man" på festivalen også.


"Obsession", Bongo Flava band fra Uganda. Vakre jenter som synger og danser.


Lenestoler i Stone Towns gater.


Kauzeni, en av mine dyktigste elever, spiller på to fløyter samtidig. Tøfft!


Masaaier hopper høyde på Paje, Zanzibar.

Hepp! Endelig fått sumlet meg på nett som fungerer og lastet opp litt bilder.

Nytt album fra Tanzania, med bla gamle analoge bilder både vanlige og undervanns her. Det har også vært auditioner for neste års elever på skolen og niået var mildt sagt sprikende.

Sør Afrika! Vi har vært på en liten toukers ferietur til den vestlige sivilisasjonen i Cape Town og Stellenbosch. Her gikk det i shopping, café-turer, museums-turer, turistifisering, turist-turer, vinsmaking og alt annet turister gjør. Bilder finner man her, her og her.


Kristine har neselys.


Vi har snorklet.


Clock Tower i Cape Town gitt!


Ekorn traff vi på også.


Kristine, 1000m rett ned og høydeskrekk.


Pingviner i Simons Town

Hups! Eirik har fått seg hjemmeside. For første gang på 9år er det blitt gjort noe på Eiriks hjemmesidefront. Hui!

Nå er jeg tilbake i Bagamoyo etter å ha oppholdt meg på Zanzibar siden begynnelsen av april. Jeg har virkelig trivdes der, og er lei meg fordi jeg måtte dra to uker før jeg egentlig hadde tenkt.

Og hvorfor har jeg vært nødt til å reise tilbake til Bagamoyo to uker før planlagt? For to uker siden, da Manchester United og Arsenal spilte Champions’ League-finale gikk strømmen langs hele kysten i Tanzania. Dette er normalt og skjer med jevne mellomrom. Teknikerne er som regel kjapt på plass og fikser feilen innen 2-3 dager. Vet at 2-3 dager uten strøm for de fleste nordboere høres helt horribelt ut, men her er det normalt. Man finner seg bare en plass som har generator for å få ladet mobiltelefoner og har talglys hjemme. Mat får man billig på de lokale spiseplassene, så det er ikke krisestemning.

Men denne gangen var det annerledes. Resten av kyst-Tanzania fikk tilbake strømmen etter to døgn, men vi fikk høre at det ville ta litt lenger tid for oss. Zanzibar er alltid sist til å få strømmen tilbake etter store strømbrudd – Tanesco (det statlige strømkompaniet) har en viss arbeidssekvens etter slike brudd. Så dag tre og fire gikk uten at noen tenkte over at vi var uten strøm. De store hotellene i Stone Town har generator, så man kan gå dit for å få ladet mobiler og annet elektrisk utstyr. Mat får man på restaurantene, både på turist- og lokalrestaurantene. Dag fem kom og gikk. Vi begynte å bli litt bekymret, og lurte på når strømmen kom tilbake, for savnet etter varmtvann og TV begynte å kjennes nå. Dag syv kom og tok med seg vannet. Ingen i bygget mitt hadde vann lenger. Jeg hadde ikke vasket håret siden dag to uten strøm – for å prøve å spare vann i tilfelle det ble langvarig. Lokale folk hadde vært uten vann siden dag fire eller fem.

Så begynte sannheten å komme ut, i små bruddstykker. Folk som kjenner regjeringsmedlemmer, eller kjenner folk i Tanesco begynte å fortelle det de hadde hørt og blitt fortalt. Da strømmen gikk og strømmen deretter ble skrudd på igjen begynte hovedtransformatoren å brenne på Zanzibar. Norske teknikere kom og skulle fikse, men det var ikke reservedeler å få tak i. Avisene skyldte på de norske teknikerne og påsto at de ikke var kommet enda. Så fikk vi høre at ikke bare var transformatoren brent, men kabelen som kobler Zanzibar til fastlandet ble lagt ned for 30 år siden (med norske penger...) og garantien gikk ut for 10 år siden. Regjeringen fikk beskjed om dette (av norske teknikere) og ble anbefalt å bruke norske penger som har blitt gitt til vedlikehold årlig siden kabelnedleggingen til å investere i en ny kabel og planlegge når dette skulle gjennomføres. Vel, de pengene vet ingen hvor har blitt av. Zanzibar hadde også flere nødgeneratorer som skulle være back-up for situasjoner som denne, men de ble solgt for ca 10 år siden (sammenheng? Hmm...). Et godt eksempel på korrupsjon og den afrikanske ”lev i nåtiden, ikke tenk på fremtiden”-mentaliteten.

Dag åtte, ni og ti kom og gikk. Eirik kom til Zanzibar og ble sjokkert over mangelen på strøm og vann. Vi hørte at flere hoteller hadde vært nødt til å stenge, fordi generatorene var alt for dyre i drift. Vanlige folk henter vann i ”offentlige” vannpunkt – men disse er ofte eid av privatpersoner som får litt støtte av det offentlige og så selger vann billig. Før strømbruddet kostet 12 liter vann 400 shilling (ca 2kr). Etter kostet det 1200 shilling for samme mengde. En vanlig storfamilie bruker ganske mye vann i løpet av en dag, og for den gjennomsnittlige, ikke-velstående familien er en økning på 300% i vannprisen et stort innhugg i økonomien.

Dag 12 dro vi til Bagamoyo. To måltider ute hver dag (alt jeg hadde råd til, det er dyrt å spise ute selv om det ”bare” koster 30kr pr måltid) blir mye i lengden, og det er ikke nok næring heller. Kjøpe frukt? Jøssda, men det må oppbevares kaldt for å ikke råtne innen en dag eller to, og det lønner seg å kjøpe mye av gangen (én banan koster 150 shilling, man kan få en klase med 12-14 bananer på til under 1000 shilling). Brød? Gjerne, men brød blir dårlig etter to dager uten kjøleskap, og jeg spiser ikke så mye brød at det er noe vits i å kjøpe. Jeg kan ha brød når jeg har fryser, og kan fryse ned halve brødet.

Alt ble etter hvert vanskelig. Vaske klær? Hvor skal vannet komme fra? Og håndvask er ikke akkurat det letteste i verden, særlig ikke laken og håndklær! Heldigvis var det fortsatt ett hotell som tilbød vaskeri-service, så vi fikk levert håndklær og laken til vask før jeg flyttet ut. Hvordan skal man trekke ned i do? Det er ikke vann å skylle ned med! Vaske hender? Vaske kroppen? Håret? Vaske opp? Døgnrytmen ble også interessant, det blir mørkt i syv-tiden, og halv ni er man klar for å legge seg. Det lysner i fem, halv seks-tiden, og da våkner man. En positiv ting med strømbruddet var det – moskeene sluttet nesten helt med bønnerop! Ingen bønnerop klokken ”herregud så tidlig det er”, ingen hyling midt på dagen og ingen lyd av ”kyr som blir slaktet, men egentlig er det bønnerop” på kvelden.

Det siste vi hørte var at strømbruddet kom til å være langvarig. To måneder, tre måneder, lengste tidsperioden nevnt var ni (!!!) måneder. Det var snakk om at regjeringen skulle kjøpe tre store generatorer som skulle holde hele øyen med strøm – men det kommer ikke til å være nok. Ulike deler av øyen kommer til å ha strøm to timer til dagen, til ulike tidspunkt. Men hva hjelper det? Hva kommer til å skje på Zanzibar da? Vel, først og fremst – ingen turister. Null strøm, null turister. Null turister, null penger til Zanzibar. Null penger til Zanzibar, store opptøyer. Vi begynte allerede nå å kjenne at stemningen forandret seg. Stille i gatene, krangling i offentlige rom, opposisjonspartiets stamplasser har stemning så tykk du kan selge den som buljongterninger. Vi fikk høre fra flere lokale at det var en god idé å komme seg vekk så fort som mulig, fordi det kom til å eksplodere. Ikke nå, men om en måned, to måneder...

En ting er sikkert. Det blir langvarig. Selv presidenten har kjøpt generator. Da –vet- man at det blir langvarig. Stakkars Zanzibar. Håper det internasjonale samfunnet kommer til hjelp. Insh’allah, som de sier på Zanzibar.

Som kjent er det ingen som er så nasjonalistiske som nordmenn i utlandet og vi her nede er ikke mye anderledes. Vi feiret 17.mai i ambasabørresidensen i Dar Es Salaam, spiste Gilde-pølser med Idun ketchup og sennep, barna lekte og de voksne festet.

17.mai-album her.


Barna lekte


Jeg (Eirik) traff Arve Norheim, som for tiden jobber for det norske konulatet i Nairobi. Vi bodde samtidig i Moçambique for 15 år siden og bumpet i hverandre helt tilfeldig på 17.maimottagelsen i Dar Es Salaam. Liten verden...

Vi har også vært på en muslimsk forestilling/ritual i Stone Town, Maulidi Ya Hum. Album her.


Ritualet kommer egentlig fra Yemen og var et rituale som er meget omdiskutert, mye pga. det som blir sagt. Det er et rituale som ble brukt før fiskerene dro ut for å fiske. Det blir stort sett kun brukt på Zanzibar og da kun for kulturpreservasjon.

Det er også et oppdatert fotoalbum her.


Strømmen gikk for en uke siden i Stone Town, og kun noen bygg med generatorer har strøm. Det sies at strømmen ikke kommer tilbake på hvertfall en uke og at det er en hovedstrømledning fra fastlandet som er ødelagt og at det vil ta ca 3mnd til strømmen er helt tilbake til normalen igjen. Her er et bilde av den Anglikanske kirken som blir opplyst av en moské, tatt fra penthouseleiligheten til en vennine av oss.

Eirik er i Bagamoyo, har strøm, TV, AC og nett :D

En lokal syerske hadde moteshow på Milennium hotell i Bagamoyo. 10/05/2008

Fullt album Her


Jessica har på seg en grønn, stroppeløs topp og matchende, knyttet pannebånd.


Filipa har på seg en diagonalt kuttet topp i grønn og brun og Masaai smykke.


En modell som jeg ikke husker navnet på i farten har på seg en brun kjole.


Pili, designer og syerske.

Siden sist bloggen ble oppdatert med tekst, har det skjedd litt. Som mange sikkert har fått med seg, har jeg flyttet til Stone Town, Zanzibar for å ha litt mer å gjøre på, ha et noe mer sosialt liv og for å lære swahili. Alt har (heldigvis) blitt oppfylt!

De siste fire ukene har jeg tatt swahili-timer på universitetet. Jeg endte opp med å ta privattimer med den beste læreren jeg har vært ut for her på øya, Bibi Daulat (bibi har to betydninger – bestemor eller frue. I dette tilfellet er det fru Daulat). Swahili er både vanskelig og lett å lære seg. Den grammatiske strukturen og måten språket er bygget opp er lett, men vokabularet er en utfordring. Det er knapt nok noen ord som ligner på europeiske ord jeg kan/kjenner til, ergo må alle ord pugges for at de skal sitte. Er jeg flink til å pugge? Eller å snakke med swahilier? Nei til begge deler. Puggingen skal jeg få fart i, men å snakke med swahiliene blir vanskeligere.

Hvorfor er det vanskelig å få snakket med swahilier? Vel. Stone Town og Zanzibar er et særdeles muslimsk samfunn, der kvinner og respekt for kvinner er til tider helt usynlig. Mange av de lokale kvinnene her går med nikabu (niqqab, eller som vi vestlige kaller det: ninja) slik at bare øynene vises. Alle er tildekket, en ser knapt nok kvinner uten hodesjal og buibui (lang svart kjolesak båret over vanlige klær) – de er som regel vestlige, lokale indiske kvinner eller kvinner fra fastlandet som jobber på restaurantene og hotellene.

Mennene her i byen er veldig opptatte av å snakke til vestlige kvinner, omtrent hver mann som går forbi meg må si ”jambo” eller ”helloooo” og varianter av disse - som så etterfølges av sweetie, cutie, honey, darling, beautiful og en gang queen (!). Uansett hva jeg gjør, selv om jeg er like tildekket som de lokale kvinnene med hodeskjerf og kun hender og føtter og ansikt ikke tildekket, så får jeg dette ropt etter meg. Kjempeubehagelig! Dette er alle vestlige, avkledde jenters feil (er mange turister her som ikke respekterer påkledningsreglene, særlig italienerne er helt grusomme). Mange av disse jentene har sex med de lokale mennene her, så det er ikke så rart at de absolutt skal snakke med meg, men det gjør det ikke mindre ubehagelig. Så jeg orker ikke snakke med de lokale, for det blir uansett forstått feil. Holdningen her er at kvinner snakker ikke med fremmede menn, og alle vestlige jenter er billige horer uansett. Kvinnene er omtrent umulige å møte fordi de holder seg hjemme med barna og er ikke synlige ute i gatene annet enn når de handler. Jeg snakker med Babu (betyr bestefar) som er dagvakt her; han er tøff og prøver å holde styr på meg og følger med på hva jeg gjør og hvor jeg går.

Men jeg er virkelig blitt glad i Stone Town. Byen er veldig sjarmerende, med mange vakre gamle hus og fine, utskjærte dører. Restaurantene er gode, kaffen er god (selv om de beste stedene er stengte nå i mai) og menneskene er hyggelige når man ikke møter dem som turist, men som lokal. I går lurte Babu på hvorfor jeg alltid har så dårlig tid (alle har god tid her, nemlig), og jeg svarte at jeg er mzungu, hvit, jeg vet ikke hva rolig tempo er. Babus svar var at jeg er da ikke en mzungu, jeg er jo lokal! Men siden jeg ikke vet hva rolig tempo er, må jeg nesten være fra Pemba, for de vet heller ikke hva rolig tempo er. Zanzibar består nemlig av to øyer, Unguja og Pemba. Unguja er den store turistøya der Stone Town ligger. Pemba ligger nord for Unguja, en lutfattig øy som knapt nok får delta i turistfesten. Folk fra Pemba er dermed desperate for å komme seg vekk, og de jobber dermed knallhardt for å komme seg opp og frem her i livet. Tempoet blir også hurtigere enn hos den typiske Unguja-personen. Folk fra Unguja blir sett på som late, og mange som driver NGO’er, restauranter m.m. her nekter å ansette mennesker fra Unguja – de ansetter kun pembaere og fastlandsfolk for de jobber hardt og gjør en innsats.

De aller fleste har lest bøker fra Midtøsten som beskriver morgengryet og de romantiske, klagende bønneropene om morgenen som setter byen i gang for dagen. De forfatterne har ikke vært i ST. Jeg er veldig klar for å sette munnkurv på de lokale imamene her, eventuelt sende dem til sangpedagoger. Romantisk og klagende, du liksom. Her breker de som misfornøyde esler, nasale og gutturale rop som trenger seg gjennom vegger og invaderer de aurale sansene. Nei, helt seriøst. De kan ikke synge, de brølehyler inn i megafonene sine som er koblet til sprengte, utslitte høyttalere og hele greia er bare mislykket. Bønneropstidspunktene i ST er de øyeblikkene jeg liker meg minst her, for det er lydforurensning uten like. Men morgenene er fine (unntatt når naboene i bygården som er vegg i vegg med meg bestemmer seg for å ha full utrensning av alle slimhinner og hulrom i hodet med medfølgende lyder kl. 6 om morgenen) og skumringsminuttene er også magiske. Lyset her er nydelig, og det er alltid magisk å finne et bortgjemt, skittent lite smug med fantastiske dører og rare katter skjult og avsondret fra resten av bylivet. Jeg elsker lukten av vannpipetobakk, klesrøkelse og søppel som spres gjennom bygatene i kveldingen. Det er også fint å bli satt pris på som lokal av de ekte lokale når jeg stotrer frem dårlig swahili og det er kjekt å bli kjent med butikkeierne i strøket mitt her. I går gav den indisk-kristne butikkdamen på hjørnet meg en sjokolade fordi jeg returnerte en flaske for pant og ble stående noen minutter for å småprate.

Selv om det er mye som ikke er bra her, har jeg lyst til å komme tilbake til ST på et tidspunkt, ikke som turist, men for å bo her. Det er en magisk by, på tross av alt.

Jess, nytt album her


"Felg i solnedgang" (10hi!)

Eksamenstiden er her og Eirik har lite å gjøre på. Praktiske eksamener denne uken og teori de følgende. Da man ikke har noe med de teoretiske eksamenene, betyr det sommerferie. Til ca midten av august dersom man ikke regner auditions og NoTa-Prosjekt-arbeid.

Jepp! Da har man hatt malaria. Eirik fikk sine første tegn på malaria på søndag kveld (vondt i hode/ledd/øyne, hete-/kulde-tokter om hverandre og sprutbæsj), kom seg til test på mandags morgen, fikk medusiner og er så godt som frisk nå.

I det siste har man hatt besøk av The Brazz Brothers i både Bagamoyo og Stone Town som jobbet sammen med Women Unite fra Sør Afrika. Bilder kan sees her.

Ellers har livet gått ut på å daffe rundt, jobbe og flytte Kristine til Stone Town.

Oppdatert album her.

Oppdatert analogt BW album her.


Eirik har skrukkeføtter når han vil.


Regntid. Når det regner, REGNER det. Kristine står i en av Stone Towns gater/elver.


"Uvelkommen"


Brazz Brothers på scenen i Old Fort, Stone Town

Nytt album her

Oppdatert album her


Eirik


Rar katt i Stone Town

Nytt album fra påsken her


"Skjærtorsdagskjolen"
Mens de voksne var i kirken, lekte barna i bakgården til den katolske kirken her i Stone Town.


Vi var på grottevandring i noen korallhuler hvor det var flaggermus.

Jess, da var påsken her og vi er for øyeblikket i Stone Town, Zanzibar. Kristine har i det siste bestemt seg for å flytte hit for noen måneder for å ta ferdig swahilikurset vi startet på i desember og fortsette på videregåendekurset. Vi har som regel bodd hos en amerikansk kamerat av oss, Ed, her nede når vi har vært her som bor i en gedigen 80m^2 to soveroms, tre bads, totaltfliselagt supersentral leilighet som han kun betaler 500USD for i måneden. Han har også en søt kattunge. Han flytter imidlertid tilbake til statene i midten av april og det er avtalt at Kristine skal overta leiligheten (og katten) inntil (og kanskje overlapper litt) kjæresten til Ed, Katielynn, kommer tilbake til Stone Town for å ferdiggjøre studiene sine i juni.

Mer info vil følge...

(Ed og Je(g)irik var foresten i en korallhule på grottevandring med masse flaggermus og ålte oss gjennom guano, stalakitter og gjenglemte klær(?) )

Oppdatert album her.


Kristine drikker dobbel Macchiato på kafé i Dar Es Salaam


Sproing på påle i solnedgang

Oppdatert album her


Vi har kaniner i hagen :D


Fra fredags-showet på skolen.

Vel, nå er det omtrentlig en evighet siden bloggen har vært oppdatert med tekst - og det er rett og slett bare latskap. Beklager, beklager.

Siden julaften (så lenge siden!) har vi feiret nyttår i Dar es Salaam, en helt super kveld. Vi festet fra kveld til morgen, og hadde det utrolig morsomt. Det eneste skåret i gleden var at kompisen vår ble angrepet av en full bartender på Irish Pub, uten hverken forvarsel eller grunn.

Deretter kom to norske dansestudenter fra UiS for å ha utveksling i afrikansk dans og tromming. Sammen med disse dro vi på safari til Mikumi nasjonalpark, og så løver, elefanter og andre morsomme dyr. Lodgen vår var fantastisk, og vi hadde det kjekt. Lørdag som var dro studentene hjem til Stavanger igjen.

Ellers har vi hatt noen turer til Dar for å besøke både Robert og Øystein (begge FK'ere), turer til Zanzibar for å besøke Ed og for å se festival, Silje har fylt 30 m.m. Har også vært noe drama her, fiskemarkedet brant ned og to lokale venner av oss ble stukket ned/banket opp uten grunn og måtte på sykehus.

Eirik er endelig i gang med jobbingen, og jeg har fortsatt ikke jobb. Latkvinnelivet i Bagamoyo er ok, antar jeg, men nå må jeg snart få gjort noe annet enn å lese bøker og sole meg. Vurderer reising i noen måneder i Sørøst-Asia og India, muligens jobb i Stone Town, men ingenting er sikkert. Eneste sikre er at jeg kommer tilbake til Norge i august for å begynne på master.